Her om dagen fortalte mor meg at jeg har fått min egen klubb. En raseklubb bare for oss gråhunder i Norge. Siden vi har eksistert like lenge som det har bodd folk i Norge så skulle det bare mangle. Jeg er i tillegg norges nasjonalhund. Svenskene har hatt en egen klubb for sånne som meg i flere år allerede. Det er ikke det at jeg ikke har blitt godt nok tatt vare på her i Norge før, men hvis det kan fokuseres enda mer på meg, og de utfordringer jeg har, så kan det kanskje bli enda bedre. Jeg kan ihvertfall ikke forstå at noen blir sure bare fordi jeg skal tas godt vare på. Dessuten har de fleste som eier sånne som meg alltid noe å lære. Da er det godt å ha noen å spørre, og et nettsted med informasjon om Norsk Elghund Grå – som meg.