Norsk Elghund Grå som bandhund, løshund og ettersøkshund

Av Solveig Haugan Jonsen

En av vår tids største elgjegere, Karl Henry Lundin, legger diskusjonen rundt bruk av Norsk Elghund Grå som løshund eller som bandhund død. For Lundin er disse jaktformene likestilt, men anvendelig til hvert sitt formål avhengig av terreng og elgstamme. Karl Henry Lundin, som de fleste forbinder med løshundjakt, skriver at «Jakten med en fulländat ledhund, den tysta smygjakten där hunden smidigt lotsar husse fram och med sin spända hållning och sitt försiktiga uppträdande varskor honom när elgen er i närheten, som lungt legger seg på husses tecken, och ligger kvar medan husse ensam smyger fram och skjuter älgen – är en utomordentligt tjusig jaktform. Den ger mera spänning och större behållning gjenom det fina samarbetet mellan jägare – hund än nogon annan jaktform.

Lundin har selv felt 1038 elger, og som jaktkonsulent i et stort skogbolag hadde han mulighet til å gjøre sine erfaringer i et langt jegerliv. Han har skrevet flere bøker og har blant annet delt av sine erfaringer i heftet «Hur dresserar jag min älghund», utgitt av Svenska Kennelklubben for en god del år siden. Lundin trekker de lange linjene om bruk av hund fra starten av elgjakten i glisne elgbestand og fram til vår tid med mindre jaktfelt og tettere elgbestand. Lundin hevder at fra starten ble elghunden brukt i band nettopp fordi det var så glissent med elg at det var nytteløst å slippe en hund. Den gangen var jegerne få, jakttiden lang, og det var ikke bestandig man brydde seg om hvem som hadde jaktretten. Sannsynligheten for å finne og felle en elg var større om hunden ble ført i band, og at hundefører stille og ubemerket kunne smyge seg inn på elgen. Den tids jegere kunne kunsten å benytte seg av en god «ledhund», skriver Lundin. Hvis elgen likevel ble støkket var det verdifullt å ha en løshund eller to som kunne slippes og forfølge viltet til det stoppet i los for hunden. Det krevde hunder med stor påhengelighet og jaktlyst. Dette var hunder som brydde seg fint lite om «husse» var med i jakten eller ei. Lundin skriver videre at nåtidens jakt med det mangedobbelte antall jegere, og store summer for å leie jakt, så tolereres i mindre grad at jeger og hund følger elgen inn på naboenes jaktfelt. Den selvstendige jakthunden som ikke søker kontakt med sin «husse» er derfor ikke så anvendelig som tidligere skriver Lundin. Han verdsetter heller en hund med stor jaktlyst som gir opp det intensive, men resultatløse forsøket på å stille den «skenande elgen» og heller kommer tilbake for å lete opp en ny elg. En har større nytte av en elghund med god jaktlyst, men som vil at hundefører skal være med i jakten, skriver Lundin.

Lundin skriver at motivet for å ha gode og trente elghunder er nedfelt i oppgaven jegerne har påtatt seg med et årlig jaktuttak for å skjøtte elgstammen og unngå elgskader, viltpåkjørsler og sykdommer hos viltet. Det forutsetter også at jakta gjennomføres på en human måte og at skadet vilt avlives så raskt og humant som mulig. Lundin beskriver hvordan han vil velge valp og trene opp hunden i forhold til hvordan de skal brukes i forbindelse med jakt og ettersøk.

Norsk Elghund Grå har fortrinn

Lundin peker i sine anbefalinger på gråhundens fortrinn som spår og ledhund, men også som løshund. Lundin holdt gråhunden som nr en som «spårhund og ledhund» ut fra gråhundens hovedinteresse for elg. Lundin mente at disse egenskapene oppveide for at gråhunden ofte var et nummer for stor for å kunne ta seg lydløst fram i alle typer terreng. Som løshund fremhevet Lundin både Jämthund og Gråhund, men at gråhundens jaktegenskaper ofte var utviklet i yngre alder og at jaktegenskapene ofte viste større jevnhet i populasjon. I boka «Yrkesjägaren berättar» skriver Lundin; «Då det gälde älghundar höll jag mig under några år enbart till gråhundar. Sedan hade jag under tjugo år både grå- och jämthundar. Jag brukade se til at jag hade två bra jämthundar och en gråhund för löshundjakten samt en gråhund som ledhund. Så småningom återgick jag enbart til gråhundar. I de marker jag rörde mig mest var gråhundarna mer användbara, särskilt sedan jag lärt mig ledhundjaktens finesser».

Sportrening

Lite har endret seg siden Lundin skrev sine anbefalinger om trening på ferskspor etter elg. Slik vi forstår Lundin ser han også verdien av å trene viltspor på blod. Han er derimot kritisk til å la elghunden spore ettersøk på andre viltarter enn elg med mindre hunden skal spesialiseres kun som ettersøkshund. I slike tilfeller mener Lundin at en gråhund faktisk har fortrinn som en ren ettersøkshund på flere viltarter. Lundin anbefaler å starte med sportrening på viltspor (blodspor) når valpen er 6 mnd, eller noe tidligere. Ved samme alder anbefales å starte trening på ferske elgspor. Lundin påpeker at hunden må læres til å gå veldig sakte. Det gjør at hunden blir spornøye og ikke veksler over på annet dyr. Dette forutsetter at hunden er lært til å gå pent i bånd, og at den er lært til å gå pent med halsbånd før en lar hunden spore i sele. Lundin understreker at både hund og fører må gå rolig og forsiktig. Det er samtidig viktig å holde øye med terrenget foran seg slik at man oppdager elgen i tide.

Opplæring av bandhunden (ledhunden)

Lundin understreker at opplæring av hunden som ledhund ikke er en enkel oppgave. Opplæringen forutsetter at hundefører har evne til å lese hunden slik at hunden får «den rette dressuren». En del av dressuren går ut på å lære hunden til å bli igjen taus og rolig under innpåstilling slik at hundefører kan krype fram å skyte elgen. Lundin beskriver treningen på en måte bandhundfolk kjenner igjen, men vektlegger kanskje i litt for liten grad overværsarbeid og hundens utnyttelse av terreng og vind for å finne elgen. Lundin beskriver likevel at når muligheten gir seg skal en føre hunden opp mot beitende og hvilende elger og la hunden ligge å «supe inn älgvitringen och se på djuren». Lundin mener at det har en beroligende effekt på hunden og at det er nyttig lærdom også for løshunden.

Den første jakten

Lundin skriver at etter hvert kommer den dagen når det er alvor og hunden skal testes på jakt for første gang. Det er da virkelig gjelder å ta det rolig selv. Er hundefører stresset og ivrig så vil det smitte over på hunden. Det gjelder å legge bånd på seg selv, la hunden ligge igjen og skyt. Ved behov går hundefører fram og skyter et fangskudd før hunden hentes og hund og fører sammen går forsiktig fram til det felte dyret. Alt skal gjøres stille, rolig og forsiktig når det handler om ledhunder poengterer Lundin. Denne opplæringen kan gjøre hunden til en kamerat og medhjelper som gir deg mange uforglemmelige jaktopplevelser. 

Løshundens innjaging

Lundin understreker at innjaging av løshunden er et minst like vanskelig avsnitt. Han understreker at hunden må ha lært seg å spore ordentlig før den slippes. Løshundens oppgave er å gjennomsøke terrenget der jegeren går fram, lete opp elgene og skjelle i stålos på elgen til hundefører når fram og kan skyte. Det hele høres ganske enkelt ut sier Lundin, men løshundens arbeid er i virkeligheten en stor kunst som få hunder klarer å beherske fullt ut. For at hunden skal kunne utføre et fullverdig arbeid kreves at hunden er sterk og velbygd, veltrent og med god utholdenhet. Hunden skal ha et passende vidt og klokt gjennomført søk, en bra nese, god hørsel og et skarpt syn slik at elgene finnes raskt. Når dyrene er oppdaget skal hunden helst nærme seg elgen rolig og forsiktig. Egentlig bør hunden opptre som den ikke har særlig interesse av de langbeinte dyra. Hunden bør helst gjøre noen runder rundt dyra på behørig avstand før den stille og forsiktig begynner med noen prøvende boff. Når hunden ser at elgen er rolig kan den øke lostakten og gå nærmere elgen, men helst ikke nærmere elgen enn 10-15 meter.

Losen

Lundin skriver at losen bør være tett, kraftig og vel hørbar. Når elgen går til angrep bør hunden vike smidig unna i stedet for å møte elgen. Det gjør at elgen holder seg mer rolig og at hunden ikke utsetter seg for å bli sparket. Hvis elgen likevel skjener skal hunden raskt ta opp forfølgelsen og skjelle med glissen lostakt så lenge den orker å holde følge med elgen. Blir hunden på etterskudd skal hunden være taus og forfølge noen kilometer for å forsøke å få elgen til å stoppe i ny los. Hvis det ikke lykkes skal hunden umiddelbart oppsøke hundefører. Lundin påpeker videre at en voksen og erfaren hund ikke skal interessere seg for annet vilt og tamdyr. Når løshunden går i bånd skal den på samme måte som en ledhund villig følge et spor så lenge det er ønskelig. Hvis løshunden i tillegg har ledhundens evne til å markere direkte vitring av elg, og hunden har like rolig oppførsel som ledhunden slik at det gir skuddsjanse, så er det utrolig verdifullt skriver Lundin, men han legger samtidig til at det er i overkant hva en kan forvente av en hund som er vant til å arbeide løs.

Lydighet og samarbeid

En god løshund skal være lydig og ha evne og vilje til å samarbeide med fører. Hunden skal holde kontakt med hundefører i søket. Hvis det ikke er anledning til å felle losdyret, så skal hunden avbryte sitt arbeid hvis hundefører kaller den inn. Det er likevel svært få hunder som blir så nær idealhunden som det her beskrives innrømmer Lundin. Det er ikke mulig å lære hunden å nærme seg elgen forsiktig, ei heller hvordan den skal skjelle i en stålos. Her forutsettes det at hunden har iboende jaktegenskaper, men en skal likevel ikke gjøre det vanskelig for hunden ved selv å gjøre feil.

Når skal en slippe en unghund?

Lundin poengterer nok en gang hvor viktig det er at løshunden kan spore før den slippes. Ellers blir det nærmest umulig å lære hunden å bli spornøye, samtidig som en har mulighet til å lære hunden at den ikke skal interessere seg for annet vilt og tamdyr. Samtidig kan det trenes lydighet ved stille og rolig lokke hunden inn og kople den. Det betyr utrolig mye for framtida jakt og kan ikke vektlegges nok skriver Lundin. Det er ellers vanlig at en gråhunds lyst til å lose på elg har våknet allerede i et halvt års alder. Hvis man har en hund som man har lært å spore ordentlig og som har fylt et halvt år til jakten, så kan det være fristende å slippe en slik hund. Lundin retter samtidig en advarende pekefinger om at du tar en risiko ved å slippe en så ung hund. Hvis hunden er at den tøffe sorten kan den lett gå for nære elgen og bli sparket, noe som kanskje kan ødelegge hunden som løshund for all framtid.